Atonement

Fyttikatta.

I am quite swept away. Indeed.

Mine første reaksjoner. Reaksjoner som startet i løpet av filmens første del og som eskalerte i intensitet i takt med filmens taktfulle cinematografi og historiefortelling. Jeg ble rett og slett litt satt ut.

En filmopplevelse avhenger av mange ting og blandt de viktigste er forventinger. Denne hadde jeg veldig blandete forventniger til. På en måte var forventningene selvfølgelig høye, med tanke på anmeldelsene og nominasjonene filmen har høstet, men på den andre siden litt lukne, eller heller reserverte. De var tøylet av en sunn skepsis til filmer av denne typen som får alt for gode anmeldelser og skussmål; for å sitere hunter s thompson (tror jeg det var) if 1.000.000 people say a stupid thing its still a stupid thing. Dette er definitift ikke a stupid thing!

Nå skal jeg pisse mot vinden som blåses av den tradisjonelle måten å presentere argumenter på. Lets blow caution to the wind og fokusere på det som er bra og totalt neglisjere de negative aspektene (kanskje fordi jeg på stådende fot ikke kan komme på noen). Og siden vi spytter på argumentatoriske finurligheter begynner jeg like godt med det beste ved filmen først.

Og her kommer det beste; jeg vet ikke helt om det er historien eller fortellingen av den som er best.

Hence velger jeg vilkårlig å starte med historien.

Det beste med historien i filmen, og dermed ipso facto filmen, er at den virker som en noe tradisjonell "love story" mens den egentlig handler om noe helt annet. Det motsatte av Juno kan man kanskje si (uten sammenligning forøvrig), som er en "indy high school film" om abort som egnentlig er en love story. Atonement er en tilsynelatende love story som egentlig handler om historiefortelling. Den er altså i bunn og grunn en slags metafilm, en veldig subtil metafilm. For det handler om hvordan et menneske bearbeider skyld, skam, dårlig samvittighet og tragiske skjebner ved å gi de involverte en lykkelig forløsning gjennom fiksjonen. Og ikke minst hvordan historiefortelleren forsøker å gjøre bot gjennom å gi disse med tragisk skjebne en fiktiv forløsende lykkelig skjebne. Hvem gagner det at dette blir gjort? Gjør hun bot ved dette og renser seg selv? Hjelper det at disse blir eviggjort og får en historie fortalt om dem? Hva hjelper det dem? Kan en forfatter, filmregissør, kunster, whatever, gjøre noen godt ved å fortelle deres historie på en flatterende måte? Eller er alt fåfengt og egoistisk? Gjør man dette faktisk for dem, eller er det for ens egen skyld? Og hva sier det så om forfatteren og den menneskelige psyke generelt når vi til tross for vårt menneskelige lodd, vår mortal coil, fortsatt higer etter tilgivelse, mening og rettferdiggjøring selv om vi vet at våre liv er efemriske og endelige?

Ok, da har jeg fått disse kvasifilosofikse, og ikke så rent dypsindige, tankene om menneskenaturen og vår felles skjebne av brystet.

Noe som var like bra som historien var måten den ble fortalt på. Og da tenker jeg ikke først og fremst på alle tidshoppene og skiftingene av POV, selv om disse var både forfriskende og overraskende effektive i en film som denne, men mest på selve cinematografien. Bildene var ganske så fantastiske. Det var en nydelig bruk av kontraster og undercutting. Lange dveldende og vakre bilder ble rett som det var kuttet med brutale og motstridene objekter. Et rom var lyst i begynnelsen av filmen og mørkere senere, i takt med sinnelaget til de innvolverte, men ikke på en takcy og overbrukt måte. Det var nedtonet og subtilt, veldig typisk engelsk. Og kanskje det absoulutt beste med hele filmen, all things considered, var den over 5 minutter lange tracking shotten i midten av filmen. Vi snakker Touch of Evil style her, kanskje til og med bedre. Det var makeløst, rett og slett. Og resten av filmatikken (er det et ord?) var så godt som tilsvarende.

Så er vi på skuespillet da. Og det jeg kan si er at det varierte fra bra til veldig bra. Kiera har blit hyllet for hennes rolle og selv om jeg synes hun var solid så ble jeg mer imponert over James McAvoy som virkelig brilljerte. Og Saorise Ronan, Romola Garai og Vanessa Redgrave, som alle spiller Briony Tallis var også utsøkte. Spesilet Saorise som spilte henne som ung var overbevisende.

Jeg tar til slutt av meg hatten for Joe Wright, regissøren som har limt alt dette sammen. Har hatt gleden av å se ham i diverse intervjuer og fyttigrisen for en oppegående og kompetent kar han synes å være. Samme må sies om mausforfatter Christopher Hampton. Sammen har de bearbeidet en av etterkrigstidens beste britiske romaner og gjort en av etterkrigstidens beste britiske filmer ut av det. Ian McEwan er medprodusent på filmen og bør være stolt av hva som er gjort av boka hans.

Dette er bra saker. Noe av det nærmeste jeg har kommet å rulle en sekser på veldig lenge. Men det blir en sterk femmer. Bare fordi det er mulig å lage bedre filmer og at jeg pinlig sjeldent ruller seksere. Men dette er en meget god film!

God film

Tåa