En slags profil, filosofi og hva du kan forvente av bloggen og sånn

Denne bloggen kommer til å ta for seg populærkulturelle ting generelt og ikke noe annet spesielt. Jeg liker å like ting, så hovedvekten av innlegg kommer til å være ting jeg liker; dyppet i dippen av hvorfor kanskje du også kan like det.

Jeg er optimistisk på vegne av menneskeheten. Jeg blir forbløffet av vår oppfinnsomhet, vår vitenskapelige nysgjerrighet og vår felles og individuelle fantasi. Jeg liker verker som vrir og vender på store ideer. Jeg liker ekstraordinære karakterer og jeg liker forfattere/filmskapere/tegneserietegnere/osv. som kaster alt de har av ordinære og umulige utfordringer på disse ekstraordinære karakterene. Jeg tror det finnes vel så mye dybde i komedie som i tragedie og at folk som kun finner kvalitet i drama er kjedelige og begrensede mennesker. Jeg liker snillhet, smarthet og vidd - jeg liker kapable, ambisiøse og mangefasetterte karakterer og jeg liker å se hvordan de vil ta over verden.

Men mest av alt vil denne bloggen bare være fjas, og kanskje litt tant, om populærkulturelle ting og tang jeg har investert tiden min i nå og før. Ja, og så blir det mye lister her.. Det er mye fordi lister er moro å lese, men mest fordi de er veldig mye enklere å skrive enn lange og grundige analyser av allslags greier.. Men det blir allslagsgreieranalyser også, bare ikke så ofte.

Enjoy Bitches

50 filmer på 150 setninger - part deux

Hvorfor ikke begynne å blogge igjen etter et par år spør du? Vel, jeg har ikke fått noen henvendelser av mine horder av gamle lesere, så hva er vel en bedre grunn enn det?

Mange ting har skjedd siden sist, ikke minst et lass med greier med masse folk og noe greier, så jeg tenkte jeg bare skulle toge på og begynne med noe enkelt. Jeg likte den lista mi hvor jeg beskriver de 50 øverste filmene på imdb.com sin topp 250 liste med tre setninger (den 4 år gamle lista hvor jeg tok for meg de 10 øverste er republisert under dette innlegget - les den også, den er dritmorsom) - så det er det jeg skal gjøre her. Ban-Kai! :

There will be spoilers, so readers beware!

P.S. imdbs liste har forandret seg siden sist, så det som følger under er de ti øverste filmene som ikke var med på forrige liste.


50 filmer på 150 setninger - Part II; 10. - 20. (vel egentlig ikke helt (se P.S. over), men nesten - 10 filmer som mange synes er skikkelig bra i følge imdb.com)


6. 12 Angry Men (1957)
12 mer eller mindre fornøyde menn er i en jury. Alle utenom en er enige i at en kar er skyldig. Han ene overbeviser de andre. 

8. The Dark Knight (2008)
En skurk med sminke herjer med politi og kriminelle i Gotham. Batman og en statsadvokat prøver å stoppe ham. Statsadvokaten blir slem og Batman får skylden for alt. 




9. The Lord of the Rings: The Return of the King (2003)
Frodo og Sam kaster ringen i en vulkan og drar hjem. (hmm, trengte visst kun en setning her..)




10. Fight Club (1999)
En kar er lei seg fordi kapitalismen er slem. Han begynner å sloss mot folk i en kjeller. Han trodde han sloss mot systemet, men han sloss mot seg selv. 




13. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (2001)
En liten kar med store føtter får besøk av en trollmann. Trollmannen gir ham en ring. Han lille karen tar med seg noen kompiser og går en tur for å møte noen alver og dverger. 



14. Inception (2010)
En mann lever av å gå inn i andres drømmer. Han tar med seg gjengen sin inn i en drøm i en drøm i en drøm. Han vinner og går ut av drømmene. 



15. Goodfellas (1990)
Hele livet har Henry hatt lyst til å bli en mafia-gangster-type. Han blir det. Det går ikke så bra. 





16. Star Wars (1977)
Bonden Luke vil redde søstra si fra faren sin. Han joiner en motstandsbevegelse og angriper et svært romskip. Han skyter en rakett ned en sjakt og vinner. 



18. The Matrix (1999)
Neo er lei av jobben sin. Han tar en pille og kommer til en annen verden. Der er han helt Jesus og vinner mot alle. 





19. Cidade de Deus (2002)
Det er noen høner i en favella i Rio. Så er det noen gatebarn som har det kjipt. En av dem tar masse bilder mens han vokser opp og har det kjipt. (eller noe.. alle snakka brasiliansk så jeg fikk ikke med meg så mye..) 


Jepps, dett var dett, håper dere likte my return to bloggingz - er ganske så storfornøgd sjølv og skal prøve å fortsette listen ganske så snabert. 

Anders ut for denne gang smilefjes

50 filmer på 150 setninger

Inspirert av boken 80 Romaner for dig som har brottom av Henrik Lange skal jeg gjøre tilnærmet det samme med de 50 øverste filmene på imdb.com's top 250-liste. For de uinnvidde tar boken for seg 80 mer eller mindre kjente romaner og gjenforteller dem på til sammen 80 sider. Altså en meget knapp og veldig humoristisk komprimering av store og kompliserte åndsverk. Jeg skal begrense meg enda mer enn Lange og har pålagt meg selv å bruke kun 3 setninger på hver film. Hverken mer eller mindre.

Det hele utartet seg til en ganske så artig, interessant og til tider frustrerende øvelse i å trekke ut essensen i disse høyaktede filmene.

P.S. Massive spoilere vil uhemmet følge

P.P.S. Dette er en høyst urimelig komprimering og jeg nærmest maltrakterer filmer som mange sikkert er glad i. Sorry.

50 filmer på 150 setninger - Part I; 1.-10.

1. The Godfather (1972)

Michael kommer hjem fra 2.verdenskrig. Faren hans er overhodet for en mafiafamilie og Michael er nølende til å ta del i dens aktiviteter. Faren dør og Michael blir den nye Gudfaren.

2. The Shawshank Redemption (1994)

Andy blir satt i fengsel for noe han ikke har gjort. Han planlegger å rømme. Etter mange år rømmer han.

3. The Godfather: Part II (1974)

Vito Corleone vokser opp på Scicilia, flytter til New York og fortsetter å vokse opp. Michael Corleone prøver å utvide organisasjonen til Las Vegas. Mange folk dør og Michael sitter og tenker.

4. Buono, il brutto, il cattivo, Il (1966)

Blondie, Angel Eyes og Tuco drar til en kirkegård for å finne en skatt. Blondie skyter Angel Eyes og tar halvparten av skatten. Den andre halvparten får Tuco som nesten blir hengt.








5. Pulp Fiction (1994)

Jules og Vincent skal få tilbake kofferten til sjefen. De snakker om franske hamburgere. De får tilbake kofferten, men Vincent dør på dass og Jules slutter fordi han har fått en åpenbaring.

6. Schindler's List (1993)

Oskar Schindler er fabrikkeier og krigsprofitør under 2.verdenskrig. Slemme nazister dreper masse jøder. Oskar lager en liste og redder 1100 jøder.

7. One Flew Over the Cuckoo's Nest (1975)

McMurphy er på galehjem selv om han ikke er så gal. Han tar med de innsatte på båttur. Han blir lobotomert og en indianer knuser et vindu.

8. Star Wars: Episode V (1980)

Luke Skywalker blir trent opp av den lille grønne hobitten Yoda. Luke må redde galaksen. Han møter faren sin som kapper av ham hånden.

9. Casablanca (1942)

Rick driver en bar i Casablanca under 2.verdenskrig. Hans gamle kjærlighet Ilsa dukker opp i baren og en fyr som heter Sam spiller piano. Rick og Ilsa kan ikke være sammen så Ilsa drar.

10. Shichinin no Samurai (1954)

En landsby finner ut at de vil bli angrepet av skurker. De leier inn syv samuraier som skal hjelpe dem med å sloss mot skurkene. De blir kompiser med samuraiene, men etter at skurkene er slått ignorerer de smauraiene.

Mens vi venter på Go'filmen

Har vært litt skralt med aktivitet på denne bloggen i det siste, så jeg får pludre litt om hist og pist tenkte jeg. Den lave frekvensen av anmeldelser og lignende skyldes selvfølgelig den ganske miserable filmvåren vi har vært igjennom. Har ikke vært på kino på en evighet. Selv om jeg tror Iron Man er ganske bra, så har filminteressen vært litt i dvale, og spesielt gå-på-kino-musklene har vært stive og lite medgjørlige. Nå er det heldigvis ikke så veldig lenge til The Dark Knight åpner, men hva gjør vi frem til da? Tenkte jeg skulle tipse om noen dvd-er jeg har sett i det siste, og noen andre småting man kan bedrive tiden med.

Først noen små linjer om The Dark Knight og Wall-E.
The Dark Knight. 91% på rottentomatoes.com (http://www.rottentomatoes.com/m/the_dark_knight/) , sammenlignes mer med kriminaldramaer som Heat og The Untouchables enn med andre superheltfilmer. Nolan, Bale osv. Ryktene svirrer om Heath Legder kan bli den andre skuespilleren i historien som vil vinne en Oscar post-mortem. Beste superheltfilmen noensinne sier folk. Ja, sier folk. Nuff said, blir nok bra dette her. Beste filmen i 2008 sier noen.

Andre sier at den beste filmen så langt i 2008 er Pixar sin Wall-E. 97% på rottentomatoes.com (http://www.rottentomatoes.com/m/wall_e/) . Alt jeg vet om denne er at den ser virkelig bra ut, bedømt etter traileren, og at det er ganske lite dialog i den. Og selvfølgelig, den har et av de beste premissene jeg har hørt på lenge; 700 år inn i fremtiden, menneskene har for lengst forlatt jorden fordi de har gjort den umulig å leve på. Det eneste de glemte å ta med seg da de dro var roboten Wall-E, som i 700 år har ryddet søppel på jorden. Helt alene. Så en dag lander et fartøy ved Wall-E, og ut av den kommer en annen robot, som skal undersøke hvordan det står til med kloden. Wall-E forelsker seg. Og så skjer det masse ting som jeg ikke vet noe om. Regissør og manusforfatter Andrew Stanton sier; the point of my story, which was the premise that irrational love defeats life’s programming, and that the most robotic beings I’ve met are us. Lover godt.

Men hva skal vi finne på mens vi venter på disse to og de andre gode filmene som kommer til høsten (som for eksempel The Curious Case of Benjamin Button og The Soloist)? Vel, de fleste av oss har forhåpentligvis et liv som ikke er avhengig av en konstant strøm av skjermunderholdning og eskapisme. Her følger uansett et par tilfeldige tips til deg som ikke har fantasi nok til å velge deg ut din egen underholdning.

http://www.drhorrible.com/
Første akt av Joss Whedons web-tøysesuperhelt-musikal er nå ute. Dr. Horribles Sing Along Blog. Med Neil Patrick Harris som Dr. Horrible, Natan Fillion som Captain Hammer og Felicia Day som Penny. Det er veldig whedonesque, veldig artig og Neil Patrick eier som Dr. Horrible.

Du kan plukke opp den franske animasjonsfilmen Persepolis og lære litt om Iran og landets nyere historie samtidig som du vil le litt og bli rørt om hverandre. Flott liten film.

Du kan kose deg med boken Oppmålingen av Verden av Daniel Kehlman og så henge løs på wikipedia en stund for å lese deg opp på Humbolt, Gauss, Bonpland m.m.
Og mens du først er på wikipedia kan du søke på ”technological singularity”, lese om dette og bare linke deg videre på masse tøft stoff. Jeg satt forleden i to timer og linket innom ting som ”Dyson swarms”, ”Moore’s Law”, ”Tsar Bomba”, ”Von Neumann probes”, ”Fermis paradox”, ”Kardashev scale” osv. Det er et veldig underholdende tidsfordriv.
Frank Darabonts The Mist kan være verdt å sjekke ut. En over gjennomsnittet Stephen King adapsjon. Den har en slutt som de fleste synes er ganske sjokkerende og veldig god. Personlig synes jeg den var litt ”contrieved” og litt sleight of hand fra regissør Darabont sin side. Den virker bedre enn det den egentlig er. Men skal ikke spoile ved å greie ut om det.

Mye bra filmer på dvd om dagen. Alle oscarfilmene og greier. Gone Baby Gone bør man sjekke ut. Eastern Promises, Charlie Wilsons War, No Country for Old Men, nevnte Persepolis, Juno, Into the Wild, When the Devil Knows You’re Dead osv.

The Ricky Gervais Show er et must. Last ned på iTunes og bli kjent med Karl Pilkington. Stand up showene til Ricky ligger i sine helheter på Youtube, de heter Animals, Politics og Fame. Moro.

Ellers kan jeg ikke få anbefalt The West Wing sterkt nok. Sannsynligvis det beste som er lagd for tv-skjermen. Sesong 5 av The Wire kommer snart, se de fire første hvis du ikke har gjort det enda. Stargate Atlantis er i gang med sin femte sesong og Stargate Continuum er snart ute.

Men mest av alt anbefaler jeg å bare henge litt løs. Ta det rolig, les noen aviser og ta en pils. Les en bok. Ligg og dra deg i en park. Film og tv har du tid til om høsten.

Indy og Den Hengslete Marsboeren

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull er en snodig film. En som, mer enn noen annen film jeg har sett, avhenger av forventninger og om du lar deg rive med i løpet av de første minuttene. Forventningene er enten høye, moderate eller lave/likegyldige. Jeg hadde moderate forventninger og var derfor på vippepunktet. Hadde jeg latt meg rive med tidlig i filmen hadde jeg storkost meg. Jeg gjorde ikke det. Jeg skal uansett dele denne omtalen i tre. Den første delen skal være kontrafaktisk og basere seg på eventualiteten at jeg enten hadde høye forventinger og/eller lot meg rive med tidlig i filmen. Den andre er også kontrafaktisk og baserer seg på at jeg hadde lave forventninger og ikke lot meg rive med. Til slutt skal jeg skrive kort hva jeg faktisk synes om filmen.

Anders går på kino med ganske høye forventninger og lar seg rive med
Første vi ser av Indy er skyggen hans som tar opp hatten fra bakken og setter den på hodet. Indy er tilbake! Han blir sprengt av en atombombe i begynnelsen av filmen og slipper helskinnet unna på en usannsynelig, men fiffig og elegant måte. Deretter begynner det å ta av. Det er ikke måte på hvor mange intensive og engasjerende actionscener som presses inn her. Hver og en avløst enten av en ny actionsekvens eller av litt vittig og sjarmerende dialog.

Jeg er låst til skjermen og trynet mitt løsner ikke før rulleteksten ruller som bare rulletekster gjør. Det er eventyr, heseblesende action, retro, nostalgi og et hav av interne fanboy referanser til de andre Indy-filmene. Det er et kobbel av slemme russiske kommunister som dukker opp akkurat når de skal dukke opp og som oppfører seg akkurat passe karikerte og henchman-aktige som de skal gjøre i en Indy-film. Det er en hovedskurk, i Cate Blanchets alltid forførende skikkelse, som balanserer på den hårfine grensen mellom å stjele hver scene, men som er akkurat uinteressant nok til at det alltid er Indy som overskygger de andre. Godt gjort. Slik er det med de andre birollene også; de er tilstedeværende uten å komme i veien for Indy.

Når det gjelder plott og tematikk er det helt greit, ikke på nivå med RotLA og TLC, men bedre enn ToD. Det er uansett formen og utførelsen som er i forsetet her. Men for å være litt kritisk så hadde det vært interessant å se det FBI-subplottet litt mer utviklet. Tematikken er det også mange som stusser på, hele dette alien-opplegget. Jeg synes det er på sin plass og fungerer utmerket. Som George Lucas også har uttalt så skal Indiana Jones-filmene fange tidsånden til den tiden historien i filmen utspiller seg i. På slutten av 50-tallet var mccarthyisme og Roswell-effekten stor og folk snakket om marsboere og kommunister. Så det kjøper jeg og sluker rått. Selvfølgelig er det snakk om en real suspension of disbelief her, men det visste du før du satt deg i stolen.

Alt i alt underholdene som fy, høy popcorn-faktor, herlig tøysete og lite selvhøytidelig.
Ikke perfekt, men det driter vi i; Indy er tilbake!

Anders går på kino med lave forventninger og lar seg ikke rive med
Første vi ser av Indy er skyggen hans som tar opp hatten fra bakken og setter den på hodet. Indy er tilbake. Greit nok, ganske tøft egentlig, men er fortsatt litt rystet over den idiotiske åpningssekvensen; jeg sier bare amerikanske ungdommer som kappkjører med en militærkonvoi, så var det noen hamstere eller muldvarper eller jordrotter eller et eller annet som stakk hodene sine opp fra bakken og så dumme ut. En av dem dukker opp igjen når Indy nettopp har blitt sprengt av en atombombe, men redder seg ved å gjemme seg i et kjøleskap som er impregnert med stål eller no. Kjøleskapet blir kastet hvem vet hvor mange kilometer gjennom lufta, lander på bakken, ruller litt, åpner seg og Indy kryper fortumlet, men helt uskadd ut. Og tror du ikke en liten gnager stikker det dumme trynet sitt opp fra bakken og ser megetsigende på ham. Moro. Hvis du er halvveis dement eller en 10år gammel unge fra indre Østfold. Dette er nivået på humoren i filmen. Skuespillet er i samme bane. Dialogen likeså. Lett å se at George Lucas hadde en finger med i spillet på dialogfronten. Og hva i alle dager er det Cate Blanchet holder på med??? Makan til karikert skuespill og teit russisk/amerikansk dialekt har jeg ikke sett siden Arnold Schwarzenegger portretterte Stalin i 80-talls klassikeren Josef goes to Hollyweird. Hun bruker dessuten en slags sabel eller korde (er ikke befaren i navn på sverdtyper) i stedet for noe mer effektive automatiske våpen. Go figure. Shia LaBouef raver for det meste rundt på en motorsykkel og kjemmer håret, og det er ikke helt mislykket som en tidskloritt, litt Rebell without a cause whatsoever. Så er det noen kommunistsoldater som bommer på alt de sikter på og som blir spist av et par maur. En krystallskalle er også med, og noen lange og hengslete aliens.

Når Shia LaBouef blir slengt opp i et tre og biljakten, som seriøst varte i tre timer, fortsetter uten ham og han allierer seg med et titalls aper og slenger seg fra liane til liane og tar igjen bilene holdt jeg på å gå fra kinosalen.

Når det gjelder plott og tematikk, er plottet så godt som fraværende, men tematikken er helt grei. Form over substans, greit det. Som George Lucas også har uttalt så skal Indiana Jones-filmene fange tidsånden til den tiden historien i filmen utspiller seg i. På slutten av 50-tallet var mccarthyisme og Roswell-effekten stor og folk snakket om marsboere og kommunister. Så det kjøper jeg. Det er selvfølgelig snakk om suspension of disbelief her, og det er greit, det forventer man i en Indy-film, men det må likevel være en intern orden og logikk i den fiktive verdenen som serveres. Og her er det ikke mye orden og logikk… Det er så dumt, overdrevet og amøbisk som jeg noensinne har sett på film.

Alt i alt helt ræva fra ende til annen. Du skal være ganske så hardbarka Indy-fan for å få noe ut av dette makkverket. Skygg unna, for Herrens skyld!

Hva Anders egentlig synes om filmen
Tja, hva skal man si? Et sted midt mellom tenker jeg. Visste jo hva jeg gikk til, gleda meg litt, men lot meg ikke rive med. Tøys, tull og lite selvhøytidelighet setter jeg stor pris på, men dette funka ikke helt. Problemet var ikke at det var så over the top at det gjorde vondt i alle hjernecellene, eller jo, det var et lite problem, men ikke det største. Det er greit med eventyr, tullete action og form over substans og alt det der, men det er en balanse som må opprettholdes. Det må være litt driv, litt plott som dytter actionsekvensene fremover. Det var det ikke. Tematikken og feelinga var grei nok. Problemet mitt var at jeg kjedet meg. Jeg tok meg i å glede meg til en actionscene var over, men når den endelig var det ble den nærmest umiddelbart fulgt opp av en ny actionsekvens som mot all overmot varte enda lengre. Og når man sitter slik og kjeder seg og ikke har noe sted å gå, blir man sittende å tenke over scenene man bevitner. Og det er da det rakner. Man blir bevisst den overdrevne overdrevenheten, den totale mangelen på logikk, på det stive skuespillet og den ikke inntagende dialogen. Det er frustrerende. Det er frustrerende å ikke like denne filmen. For det er en film det er lett å like. Men jeg kjedet meg. Og med en gang man kobler inn hjernen funker ikke Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull.

Så jeg aner ikke om jeg skal anbefale den eller ikke. Aner ikke om du kommer til å like den. Du vet hva du går til. Jeg anbefaler at du kobler ut hjernen før du går inn i kinosalen og kobler inn den barnlige eventyrlysten. Digger du de andre Indy-filmene kommer du høyst sannsynelig til å like denne. Jeg forstår det. Jeg forstår også hvis du ikke liker den.

Jeg er frustrert. Frustrert over å ikke like en upretensiøs og tullete film som leverer det den skal. Jeg håper du kommer til å like den. Jeg synes kanskje den fortjener det.

God film
Tåa

No Country for Old Men

Da var den endelig sett. Sett, fordøyd og farg meg fornøyd. Du store alpakka så bra dette her var. Jeg kan nå nesten våge å påstå at filmåret 2007 var det beste noensinne. Og No Country for Old Men er en av de beste filmene jeg har sett. Rett og slett.

Tempoet, spesielt tempoet, atmosfæren, skuespilleriet, dialogen, historien, alt var så nært perfeksjon jeg tror det er mulig å oppnå på film. Synes faktisk det er den beste Coen-filmen. Og jeg er stor fan av Fargo, Lebowski og Millers Crossing (som jeg synes er de beste av filmene deres). Men No Country topper dem alle.

Dette blir min desidert korteste blogg, for det er rett og slett dritvanskelig å skrive langt om noe veldig bra. Handlingsforløp synes jeg ikke noe om å skrive og superlativer mister verdi når de brukes for mye, så jeg vil ikke ødelegge denne filmen ved å utbasunere lovord i øst og vest. Joel og Ethan, Javier, Tommy og Josh, jeg bøyer meg i støvet. Se den så fort som mulig.

Min første sekser på terningen på så lenge jeg kan huske.

God film
Tåa

Once

Filmåret 2007 har vel vært det beste på denne siden av 1999, og mens jeg går og venter på No Country for Old Men som jeg håper og tror skal sette prikken over den proverbiale og prikkeløse i-en så faller en irsk jypling ned i postkassa og krever anerkjennelse. I et filmår proppfylt av gode, spennende, underholdene og minneverdige filmer dukker plutselig Once opp fra intet og forlanger tronen. Det er nesten så jeg gir den til ham.

Nå høres det fra adjektivene mine ut som om dette er en litt in-your-face film som skriker etter oppmerksomhet, men egentlig er det helt omvendt. Det er bare jeg som skriker etter oppmerksomhet på filmens vegne. Once er ingen bråkebøtte, han er en lun, godhjertet og inderlig liten krabat med en stor sangstemme. En ”modern day musical” har jeg sett den bli kalt. Litt misvisende synes jeg, for her synges ingen dialog, men det er en film om musikk som stort sett fortelles gjennom musikk og sang. Det er vakkert og jeg satt med gåsehud gjennom store deler av filmen.

Once handler kort fortalt om en gatemusikant/støvsuger-repratør/singer-songwriter i Dublin som møter en tsjekkoslovakisk kvinne. De tilbringer en uke sammen som de stort sett bruker på å skrive og spille sanger og gjennom sangene og musikken lærer vi dem å kjenne. Enkelt og greit, men svært bevegende.

Det er ikke så alt for mye mer å si, eller det er jo det men dette er ikke en superlativ film. Der brukte jeg superlativ som et adjektiv, er det lov? Burde være det og det er veldig dekkende. For dersom man definerer filmen som en slags søt liten indy-musikal-feelgood-lovestory så forventer man en viss stemning, litt kliss og en pyntelig liten bunke klisjeer. Men da tar man feil. Once er forfriskende usentimental til en sentimental film å være. Og den er irsk. Og irer er kule mennesker med humor, varme og inderlighet. Og nettopp det er også Once.

Er vel ikke stort mer å tilføye enn at filmen vant publikumsprisen i Sundance, sangen ”Falling Slowly” vant Oscar for beste sang, og mecsweeneys.net plasserte den øverst på sin liste over de beste filmene fra 2007 (selv om den strengt tatt er fra 2006). Den har ikke kommet på kino her til lands enda, men ble sluppet på DVD for en ukes tid siden, så det er bare å bestille sporenstreks.
Soundtracket bør selvfølgelig også umiddelbart bestilles.

En meget sterkt femmer på terningen akkurat nå. Skal se den en gang til i kveld, så får vi se om den vipper over til en sekser…

God film
Tåa