Indy og Den Hengslete Marsboeren

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull er en snodig film. En som, mer enn noen annen film jeg har sett, avhenger av forventninger og om du lar deg rive med i løpet av de første minuttene. Forventningene er enten høye, moderate eller lave/likegyldige. Jeg hadde moderate forventninger og var derfor på vippepunktet. Hadde jeg latt meg rive med tidlig i filmen hadde jeg storkost meg. Jeg gjorde ikke det. Jeg skal uansett dele denne omtalen i tre. Den første delen skal være kontrafaktisk og basere seg på eventualiteten at jeg enten hadde høye forventinger og/eller lot meg rive med tidlig i filmen. Den andre er også kontrafaktisk og baserer seg på at jeg hadde lave forventninger og ikke lot meg rive med. Til slutt skal jeg skrive kort hva jeg faktisk synes om filmen.

Anders går på kino med ganske høye forventninger og lar seg rive med
Første vi ser av Indy er skyggen hans som tar opp hatten fra bakken og setter den på hodet. Indy er tilbake! Han blir sprengt av en atombombe i begynnelsen av filmen og slipper helskinnet unna på en usannsynelig, men fiffig og elegant måte. Deretter begynner det å ta av. Det er ikke måte på hvor mange intensive og engasjerende actionscener som presses inn her. Hver og en avløst enten av en ny actionsekvens eller av litt vittig og sjarmerende dialog.

Jeg er låst til skjermen og trynet mitt løsner ikke før rulleteksten ruller som bare rulletekster gjør. Det er eventyr, heseblesende action, retro, nostalgi og et hav av interne fanboy referanser til de andre Indy-filmene. Det er et kobbel av slemme russiske kommunister som dukker opp akkurat når de skal dukke opp og som oppfører seg akkurat passe karikerte og henchman-aktige som de skal gjøre i en Indy-film. Det er en hovedskurk, i Cate Blanchets alltid forførende skikkelse, som balanserer på den hårfine grensen mellom å stjele hver scene, men som er akkurat uinteressant nok til at det alltid er Indy som overskygger de andre. Godt gjort. Slik er det med de andre birollene også; de er tilstedeværende uten å komme i veien for Indy.

Når det gjelder plott og tematikk er det helt greit, ikke på nivå med RotLA og TLC, men bedre enn ToD. Det er uansett formen og utførelsen som er i forsetet her. Men for å være litt kritisk så hadde det vært interessant å se det FBI-subplottet litt mer utviklet. Tematikken er det også mange som stusser på, hele dette alien-opplegget. Jeg synes det er på sin plass og fungerer utmerket. Som George Lucas også har uttalt så skal Indiana Jones-filmene fange tidsånden til den tiden historien i filmen utspiller seg i. På slutten av 50-tallet var mccarthyisme og Roswell-effekten stor og folk snakket om marsboere og kommunister. Så det kjøper jeg og sluker rått. Selvfølgelig er det snakk om en real suspension of disbelief her, men det visste du før du satt deg i stolen.

Alt i alt underholdene som fy, høy popcorn-faktor, herlig tøysete og lite selvhøytidelig.
Ikke perfekt, men det driter vi i; Indy er tilbake!

Anders går på kino med lave forventninger og lar seg ikke rive med
Første vi ser av Indy er skyggen hans som tar opp hatten fra bakken og setter den på hodet. Indy er tilbake. Greit nok, ganske tøft egentlig, men er fortsatt litt rystet over den idiotiske åpningssekvensen; jeg sier bare amerikanske ungdommer som kappkjører med en militærkonvoi, så var det noen hamstere eller muldvarper eller jordrotter eller et eller annet som stakk hodene sine opp fra bakken og så dumme ut. En av dem dukker opp igjen når Indy nettopp har blitt sprengt av en atombombe, men redder seg ved å gjemme seg i et kjøleskap som er impregnert med stål eller no. Kjøleskapet blir kastet hvem vet hvor mange kilometer gjennom lufta, lander på bakken, ruller litt, åpner seg og Indy kryper fortumlet, men helt uskadd ut. Og tror du ikke en liten gnager stikker det dumme trynet sitt opp fra bakken og ser megetsigende på ham. Moro. Hvis du er halvveis dement eller en 10år gammel unge fra indre Østfold. Dette er nivået på humoren i filmen. Skuespillet er i samme bane. Dialogen likeså. Lett å se at George Lucas hadde en finger med i spillet på dialogfronten. Og hva i alle dager er det Cate Blanchet holder på med??? Makan til karikert skuespill og teit russisk/amerikansk dialekt har jeg ikke sett siden Arnold Schwarzenegger portretterte Stalin i 80-talls klassikeren Josef goes to Hollyweird. Hun bruker dessuten en slags sabel eller korde (er ikke befaren i navn på sverdtyper) i stedet for noe mer effektive automatiske våpen. Go figure. Shia LaBouef raver for det meste rundt på en motorsykkel og kjemmer håret, og det er ikke helt mislykket som en tidskloritt, litt Rebell without a cause whatsoever. Så er det noen kommunistsoldater som bommer på alt de sikter på og som blir spist av et par maur. En krystallskalle er også med, og noen lange og hengslete aliens.

Når Shia LaBouef blir slengt opp i et tre og biljakten, som seriøst varte i tre timer, fortsetter uten ham og han allierer seg med et titalls aper og slenger seg fra liane til liane og tar igjen bilene holdt jeg på å gå fra kinosalen.

Når det gjelder plott og tematikk, er plottet så godt som fraværende, men tematikken er helt grei. Form over substans, greit det. Som George Lucas også har uttalt så skal Indiana Jones-filmene fange tidsånden til den tiden historien i filmen utspiller seg i. På slutten av 50-tallet var mccarthyisme og Roswell-effekten stor og folk snakket om marsboere og kommunister. Så det kjøper jeg. Det er selvfølgelig snakk om suspension of disbelief her, og det er greit, det forventer man i en Indy-film, men det må likevel være en intern orden og logikk i den fiktive verdenen som serveres. Og her er det ikke mye orden og logikk… Det er så dumt, overdrevet og amøbisk som jeg noensinne har sett på film.

Alt i alt helt ræva fra ende til annen. Du skal være ganske så hardbarka Indy-fan for å få noe ut av dette makkverket. Skygg unna, for Herrens skyld!

Hva Anders egentlig synes om filmen
Tja, hva skal man si? Et sted midt mellom tenker jeg. Visste jo hva jeg gikk til, gleda meg litt, men lot meg ikke rive med. Tøys, tull og lite selvhøytidelighet setter jeg stor pris på, men dette funka ikke helt. Problemet var ikke at det var så over the top at det gjorde vondt i alle hjernecellene, eller jo, det var et lite problem, men ikke det største. Det er greit med eventyr, tullete action og form over substans og alt det der, men det er en balanse som må opprettholdes. Det må være litt driv, litt plott som dytter actionsekvensene fremover. Det var det ikke. Tematikken og feelinga var grei nok. Problemet mitt var at jeg kjedet meg. Jeg tok meg i å glede meg til en actionscene var over, men når den endelig var det ble den nærmest umiddelbart fulgt opp av en ny actionsekvens som mot all overmot varte enda lengre. Og når man sitter slik og kjeder seg og ikke har noe sted å gå, blir man sittende å tenke over scenene man bevitner. Og det er da det rakner. Man blir bevisst den overdrevne overdrevenheten, den totale mangelen på logikk, på det stive skuespillet og den ikke inntagende dialogen. Det er frustrerende. Det er frustrerende å ikke like denne filmen. For det er en film det er lett å like. Men jeg kjedet meg. Og med en gang man kobler inn hjernen funker ikke Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull.

Så jeg aner ikke om jeg skal anbefale den eller ikke. Aner ikke om du kommer til å like den. Du vet hva du går til. Jeg anbefaler at du kobler ut hjernen før du går inn i kinosalen og kobler inn den barnlige eventyrlysten. Digger du de andre Indy-filmene kommer du høyst sannsynelig til å like denne. Jeg forstår det. Jeg forstår også hvis du ikke liker den.

Jeg er frustrert. Frustrert over å ikke like en upretensiøs og tullete film som leverer det den skal. Jeg håper du kommer til å like den. Jeg synes kanskje den fortjener det.

God film
Tåa