Juno

Tja, hva skal man si. En slags lettere "chick"-versjon av Garden State kanskje, en vittig, var, og varm liten indieflick som på mange måter tar over stafettpinnen fra fjorårets lille perle Little Miss Sunshine. Jeg likte den, la oss bare slå fast såpass med en gang.

Jeg hadde relativt høye forhåpninger til Juno. Hadde, som jeg så ofte har, sett traileren på forhånd og lest litt løst om den på diverse nettsteder. Et sted, husker ikke helt hvor, stod det blant annet at den var en liten contender for neste års Oscar i kategorien beste originale manuskript. Fult så god var den strengt tatt ikke, men det er tydelig at det ligger et solid, nyhipt og overbevisende manus til grunn her. Eks-stripper, blogger og nå førstegangs-manusforfatter Diablo Cody virker absolutt som et navn å se opp for videre. Full av popkulturelle referanser (hvilke filmer er ikke det om dagen), vittig dialog og gode karakterer. Her skal det skytes inn at dialogen og karakterene ikke akkurat
virker gjennomført autentiske. Det har jeg dog overhodet ingen problemer med. Mine synspunkter på kravet til/ønsket om autensitet i filmer skal jeg blogge om en annen gang, la meg bare slå fast at momentet er en temmelig nedprioritert del av min vurdering av film (i alle fall dersom filmens prosjekt ikke er å fremstille det autenstiske, i så fall ligger det i dens natur at dialog og karakterer bør fremstå som "ekte"(Jeebus som jeg hater det ordet) og filmen bør bedømmes deretter.). Karakterene i Juno er filmkarakterer. De snakker, vitser og er vittige på en måte som er absolutt troverdig innenfor filmens univers. Uten sammenligning forøvrig er det som med f.eks. Pulp Fiction; det er ingen som oppfører seg og snakker som Jules, Vince og resten av gjengen, men i filmens kontekst funker det til de grader, uvanlige personer som reagerer på en uvanlig måte på uvanlige situasjoner. Det blir det ofte god film av (dette er et poeng som jeg mener norsk film sliter veldig med og er en av grunnene til at dialogen i norske filmer omtrent uten unntak suger lut). But I digress...

Juno handler om, vel, Juno. En 16 år gammel jente som blir gravid og som forsøker å takle det som best hun kan. Enkelt og greit. Høres kanskje ikke all verden ut, vi har sett det før osv. Det er ikke all verden og vi har sett det før, men det føles likevel friskt og, ja, riktig. Mye av æren for dette skal karakteren Juno ha, og vel så det Ellen Page som spiller henne. Page, kanskje best kjent fra Hard Candy, er rett og slett herlig. Hun får meg til å like Juno nesten slik som jeg likte Natalie Portman i Garden State. Når jeg bruker denne sammenligningen må jeg også si at jeg liker Juno bedre enn Sam. Men poenget er at det i begge tilfeller tok en scene før jeg bestemte meg for å like dem.

Juno (karkateren) er en kul dame, hun er moden som en 25-åring, snakker som en blanding av en 16-åring, en 25-åring og en 32-åring, hun er tørrvittig, sakrakstisk og har problemer som alle andre, samt litt mer prekære problemer (les uønsket graviditet). Filmen handler, obviously, om henne og hvordan hun takler denne graviditeten, men det er kjærlighetshistorien (som selvfølgelig også er med) som for undertegnede funker best. På tross av at man må svelge en sliten "aha"-scene av typen far forteller datter at "the guy who loves you for who you are is the one to keep". Det som gjør at det likevel funker så bra er måten denne delen av filmen er lagt i bakgrunnen, den er underspilt og usentimental. I tillegg har du alltid like fantastiske Michael Cera som Paulie Bleeker, faren til barnet. Scenene mellom Page og Cera er filmens høydepunkter og jeg er fortsatt irritert over at Cera får såpass lite screentime. Det funker, det er morsomt, det er vart og det er rørende.

Som filmer av denne typen alltid er, er også Juno krydret med morsomme og originale biroller. J.K. Simmons og Allison Janney som far og stemor bør nevnes, det samme bør Jason Bateman som potensiell adoptivfar for Junos ufødte barn. Jennifer Garner kan du stort sett spare meg for, har aldri hatt sansen og vil nok heller ikke få det med det første.

Alt i alt, en original vri på en noe utvannet sjanger. Og den originale vrien er strengt tatt ikke en vri, men bare en frisk og dyktig måte å skrive og spille film på. Gleder meg til å se mer av Page og Cera, og ikke minst blir det interessant å se hva Diablo Cody penner neste gang.

God film