American Gangster

Se så tøff han er. Så morsk og nådeløs, så intelligent og street smart, så lik alle, og jeg mener absolutt alle, karakterer av denne typen. For strengt tatt er alle filmer i Scarface/Goodfellas/mafia-gangster-"du må være nådeløs og smart for å komme deg til toppen og når du kommer dit finner du ut at det er ensomt og tomt der og du har fortsatt problemer som alle andre"-sjangeren i bunn og grunn den samme filmen. Og det som skiller klinten fra hveten er da naturligvis hvordan denne historien fortelles. Det er sikkert derfor disse type filmer også har en umiskjennelig visuell stil. Hele mafia"alluren" som mange tiltrekkes av er jo nettopp den utpregede stilige og hensynsløse coolnessauraen som mange av mafiakarakterene utrståler; du vet, respekt og ære, vold og brutalitet, friheten av å sette seg utenfor samfunnsnormene samtidig som du pleier familiære lolajitetsbånd og har æreskodekser som ikke brytes ustraffet. Den gode gamle umoralske moralistiske gangsteren. Også kler man seg ganske kult. Denslags vas, humbug og generell amøbisk verdensforståelse. Alt dett har man i American Gangster, og det ser bra ut og auraen til hovedkarakterene slekter på det jeg har beskrevet, men det er noe som mangeler.

American Gangster er ikke en veldig god film. Eller, den er god på nesten alle måter uten om den viktigste måten. La oss ta det positive først. Produksjonsmessig er dette strøkent. Det oser av kompetanse i de fleste ledd. Det ser bra ut der det skal se bra ut og ser røft og halvbra ut der det skal se røft og halvbra ut. Det er en veldig god tidskloritt. Regien er bra, klippingen er bra, skuespillet er passe bra, cinematografien er bra, musikken funker og alt ligger til rette for en bra film. Men, og dette er et stort men, det engasjerer ikke.

Det er rett og slett kjedelig til tider. Hadde det ikke vært for et par veldig gode scener i ny og ne hadde 2/3 av filmen vært et eneste langt gjesp. De første 40 minuttene samt de siste 10 likte jeg godt. Resten var langtekkelig, og klisjefult på en litt merkelig måte. Det var ingen utpregede klisjefulle øyeblikk, men det hele var mer metaklisjefult. Hele historien, karakterene og karakterutviklingene var så "gjort før" (bedre og mye dårligere) at jeg holdt på å gå på veggene. Problemet er altså ikke at det er dårlig, men at det er så oppbrukt og at materialet er stukket så langt opp i den filmatiske folkebevissthetens anus at den har blitt forstoppet. Det mangler driv, fortellerglede og det lille ekstra som må til for å heve en film i denne sjangeren opp fra ubetydeligheten.

Men, det er basert på en sann historie sier kanksje du. Det er autentisk og det er viktig at historien fortelles slik den faktisk utfoldet seg. Vel, det driter jeg i. At en film er basert på faktiske begivenheter er ingen garanti for at den er engasjerende, det er heller en indikator på det motsatte. Det er en grunn til at de beste filmene ikke er basert på sanne historier. Hadde formålet med filmen vært først og fremst å opplyse om viktige begivenheter hadde det vært noe annet, men denne filmen er definitivt ment å underholde. Og det gjør den bare tidvis. Men det er solid håndverk og dersom du er en svoren fan av filmer i denne sjangeren vil du garantert like denne.
Å ja, filmen er nesten tre timer lang.
God film.