Charlie og våpenfabrikken

La meg starte slik; Charlie Wilson's War er den beste filmen jeg har sett på kino på ganske lenge. Bedre enn Juno. Sannsynligvis noen hakk bak No Country for Old Men og There Will Be Blood, som jeg skal se snart, men still... Kunne den vært enda bedre? Javisst, den kunne ha tonet litt ned på nykonservatismen og gitt et litt mer nyansert bilde av slutten på den kalde krigen generelt og russland og kummunismen som fiendebilde spesielt, men da kunne den samtidig tapt på underholdningsverdi. Nå er det jo slik at i originalmanuset til Aaron Sorkin var Charlie Wilson en litt mer usympatisk type og historien var litt mer satirisk og kritisk, og jeg svetter nesten av å tenke på hvor bra det kunne ha blitt dersom dette var beholdt i kombinasjon med den tonen og humoren som filmen faktisk har. Og det er stort sett dette som gjør at filmen ikke vil stå igjen som en av de virkelig store, for ellers har den alt gående for seg.

For å vise hvor jeg kommer fra, eller heller hvordan jeg vurderer filmer, skal jeg unne meg å skrive kort om min filosofi om film. Og vennligst ikke få panikk, dette er relevant til hvorfor jeg synes denne filmen var så bra. For det første er det to grunnleggende ting jeg krver av en film; den skal ikke kjede meg og den skal ikke irritere meg. Ikke for mye forlangt synes jeg. Det er forbausende hvor mange filmer som faktisk bryter begge reglene mine, men det er en annen sak. At den ikke kjeder meg er stort sett det samme som å si at den underholder meg. Altså, omformulert, en film skal underholde meg og den skal ikke være dum (om ikke da dette er poenget med filmen). Charlie Wilson's War underholder meg og den er smart. So far so good. Men dette er da bare minstekriteriene for at jeg skal like/synes en film er god. Og, for å digressere litt til, så er ikke det å underholde meg ensbetydene med action, spenning og lettkledde damer, just to keep the record straight. Man underholdes av så mangt.

Ting som underholder meg: aciton, spenning og lettkledde damer (på en side), men selvfølgelig også, og i større grad, gode historier, god dialog, utfordrende ideer, visuell estetikk, originalitet, profesjonalitet (i betydningen av at karakterene i filmen er profesjonelle/svært dyktige i det de foretar ser (f.eks. de fleste i Heat, Tom Criuse (av alle!) i Collateral osv.) og godt skuespilleri (for å nevne de viktigste). Alt dette ekskluderer ingen sjangere. Selv om det er noen sjangere jeg liker bedre enn andre. Selvfølgelig.

Ting som irriterer meg: selhøytidelige filmer, belærende filmer (så fremt de ikke har noe å lære meg som jeg ikke kan lære mye bedre av en bok, og det finnes noen slike filmer), gravalvorlighet, generell dumskap (idiotiske karakterer/dialoger/karakterutviklinger/åpenlyse logiske brister i filmer hvor man ikke forventes å foreta en "suspension of disbelief"/kunstneriske filmer som er kunstneriske kun for å være kunstneriske (eller pretensiøse og kvasidype/wannabe-filosofiske filmer)/og forferdelig kjedelige filmer (som mangler alt av hva som underholder meg)).
Altså, en film som underholder kan være så mangt, det kan være et alvorlig drama med god dialog og en medrivende historie (Cold Mountain), det kan være en lettbeint komedie (Superbad), det kan være en spennende og actionfylt storfilm (Casino Royale, Bourne-filmene), det kan være en selvironisk, refererende scifi/horror/komedie (Slither, Shaun of the Dead, Severance), en stemningsfull visuelt vakker film med en understrøm av metaforer og symboler (Dead Man, Millers Crossing,), en god scifi (Serenity, Dark City, Matrix, Blade Runner, Alien(s)(har en forkjærlighet for scifi)), eller rett og slett en film som har det meste av det beste (Heat, L.A Confidential, Chinatown).

Hvor plasserer så Charlie Wilson's War seg i denne litt rotete filosofien? Jo, den er en lettbeint drama/komedie med vittig dialog, gode karakterer, en flott tone og et utmerket tempo, som underholder til de grader og irriterer ingenting.

Charlie Wilson er kongressmann fra Texas, han sitter i to viktige underkomiteer for utenrikspolitikk og "covert-ops". Han sitter i skjæringspunktet mellom alle byråene i USA som driver med militær/utenriks/spionsaje-greier. Han sitter med pengesekken. Fint formulert det Tåa. Han har sine laster i fine piker og dyr whisky, men er en smart og likandes kar. Det er på slutten av den kalde krigen og Wilson involverer seg i konflikten i Afganistan. Med seg har han Texa's 6. rikeste kvinne (spilt av Julia Roberts) og en CIA agent (fabelaktig, nei strålende, spilt av Philip Seymore Hoffman). Sammen snur de afghanernes krigshell og ender den kalde krigen. Og hvis det er noe som skurrer her så er det nettopp det som halter litt ved filmen. Men det vil jeg ikke bry meg mer om. Selv om det er bittelitt surt.

Har aldri vært en hengiven fan av Tom Hanks, men her er han riktig så bra og fornøyelig. Det samme gjelder Julia Roberts. Den som stjeler showet er imidlertid Philip Seymore Hoffman. Han er jo stort sett enestående i alle sine roller, men her tar han kaka. Jeg kunne sett filmen en gang til umiddelbart etter at jeg forlot kinosalen kun for å se scenene med PSH igjen. En flott karakter brillijant portrettert av en fantastisk skuespiller.

Må nevne regissør Mike Nichols her, han leverer sakene sine. Men dette er vel utvilsomt Aaron Sorkin sin film. Det er umiskjennelig han som har sine fingeravtrykk på denne rullen. For alle som likte West Wing og Studio 60 så godt som meg er dette et kjærkomment gjensyn med hans skarpe og vittige penn. Det var høylytt latter i kinosalen!

Nevnte jeg at det er masse deilige damer med?

God film
Tåa