There was some blood, a little suspense, a whole lot of beauty and too much of nothing much at all

There Will Be Blood er en haltende koloss av en film som vandrer retningsløst rundt på den golde amerikanske prærien. Elegant trasker han av gårde på tross av sine svakheter. Men uten et skikkelig kart og fraværet av veier ute i villmarken gjør at han egentlig ikke beveger stort på seg i det hele tatt. Kolossen streifer innom, krysser og skuer etter gjengrodde tematiske stier, men så fort han finner sitt fotfeste blant dem oppdager han noe diffust i det fjerne, en ubestemmelig skygge i terrenget og han iler dit hen, forlater stien, og når han sakte men sikkert nærmer seg det ubestemmelige i det fjerne innser han at en skygge av og til bare er en skygge. Så han setter seg ned og dør alene og i villfarelse et par mil fra der han kunne, og burde, ha endt opp.

Det virker som om det er en viss trend i de store kritikerroste amerikanske filmene om dagen. For det første er de alle mer eller mindre gode. Men, viktigere, de er også fortalt på en ganske lik måte. De er fortalt på en veldig dempet, low key og tilbakeholden måte. Sånn rent regimessig. Cinematografisk er de preget av atmosfæriske og dvelende tagninger, symbolladete og med en innbitt maning til ettertanke. Tematikken er machosentrisk (aner ikke om det er et ord, men jeg synes det burde være det) og ambisiøs i sitt forsøk på å si noe viktig om det amerikanske samfunnet og den amerikanske kulturen. Mange har også den samme settingen og bakgrunnen i et øde amerikansk landskap.
Jeg tenker på filmer som The Assassination of Jesse James, No Country for Old Men, 3:10 to Yuma, Michael Clayton og ikke minst There Will Be Blood. Disse deler selvfølgelig ikke alle karakteristikkene, men aller er low key, dempede og regien er disiplinert og nærmest restriktiv, og cinematografien er storslagen, pertinent og i forgrunnen. Og den tydeligste og mest gjennomførte eksponenten av dette er There Will Be Blood (her må det innskytes at jeg ikke har sett No Country for Old Men enda, men huttetu som jeg gleder meg). Uheldigvis er den også den minst vellykkede av filmene. Det vil si, den er uhyre vellykket når det gjelder denne trenden, når det gjelder det tekniske, regimessige og cinematografiske. Men en skikkelig god film er mer enn summen av disse delene og There Will Be Blood fremstår mer som en oppvisning i regissør Paul T. Andersons talent enn den viktige og megetsigende filmen den forsøker å være. Jeg har sett noen kritikere kalle filmen en 170 minutters lang onani-sesjon av Anderson. Jeg vil ikke gå så langt, jeg må bare beundre ambisjonene og motet til Anderson, samt hans unektelige talent, men dessverre kommer disse i veien for filmen han forsøker å lage. Det hele ender opp med å være en grandios, ambisiøs og uhyre velfortalt historie som føles noe intetsigende og uforløst. En godt fortalt historie som jeg ikke helt skjønte poenget med å fortelle.

Nå kan det jo selvfølgelig hende at det var jeg som ikke skjønte alt, ikke helt tok tematikken og alle symbolene, at hele filmen gikk over hodet på meg. Godt mulig det. Hvis så er tilfelle skal jeg gi den en ny screening. Men hvis det jeg forstod av den stemmer er den, som allerede skrevet, heller irrelevant og poengløs. Jeg skjønner at det er en karakterstudie, at vanlig dramaturgi og struktur ikke gjelder. Men ”makt korrumperer”? Jasså, sier du det. Nå var karakterstudiet ganske fantastisk fremstilt av Daniel Day-Lewis, men det kommer jeg tilbake til. Jeg fikk også med meg hvordan det hele er en parabel over hvordan det amerikanske samfunnet ble til. At den ble bygd på olje, svette, tårer, grådighet, opportunisme og konkurranse. Den paradoksale gjensidige avhengigheten som oppstod mellom (1)kapitalismen, industrialiseringen og sekulariseringen og (2)en rotfestet religion og religiøs utfoldelse, gikk ikke upåaktet hen. Men det visste jeg strengt tatt også fra før. Har jeg glemt noe?

Filmens største ”redeeming quality” er Daniel Day-Lewis, som portretterer Daniel Plainview til perfeksjon og som nok er det aller sikreste tipset nå som Oscar-spetakkelet nærmer seg. Han gir karakteren en menneskelighet og dybde som hele tiden utsøkt balanseres med det faktum at Plainview er en opportunistisk drittsekk. Vi får servert en god og grundig studie i hva som driver denne mannen. Og det er ofte interessant og gripende, men er for meg ikke nok til å berettige filmens nesten 3 timer lange varighet. Jeg kjedet meg til tider, til tross for at jeg hardnakket ville like denne filmen. Men Daniel Day-Lewis gjør virkelig denne filmen. Noe som også er et lite ankepunkt, for en film som virker så avhengig av sin bærende rolle har noe som mangler.

Skulle jeg rullet en terning hadde den nok stått og vippet mellom en firer og en femmer. Disse øynene er det Day-Lewis og Anderson som har fortjent, resten av verket er rustent og heller irrelevant.

God film
Tåa